Ja, kanskje utad. Derfor skriver jeg heller ned ting her… Jeg har lært at det svært sjelden lønner seg å stole på folk, og at man på ingen måte bør utlevere seg til noen. Alt du sier kan bli brukt mot deg – og på samme måte som mange kanskje ikke ser det negative i å vise følelser, må jeg innrømme at jeg ikke ser det positive i det.

Jeg er glad i vennene mine. Jeg er glad i familien min. Men å si det til dem? Nei, hvorfor vil jeg meg selv så vondt? Med en gang de vet at de har overtaket på meg kommer de til å forlate meg en etter en, det er det som alltid skjer. Å åpne opp hjertet sitt krever blottlegging av sjelen. Dustemennesker.

Så løsningen er å være følelsesløs. I alle fall utenpå. Så kan jeg heller grine når jeg er alene. Jeg kan være svak når ingen andre ser det; da kan de heller ikke bruke det mot meg senere. Da kan de ikke fortelle det til andre og le av meg når jeg ikke er der. Jeg kan bruke opp følelsene mine alene, og så heller framstå som et fattet, rolig og tildels normalt menneske der ute i den store verden.

Men når jeg er alene gråter jeg. Jeg gråter over at Du ikke er her. Jeg gråter over at jeg ikke lenger vet hvem Du er. Jeg gråter over at jeg ikke har noen som er glade i meg. At jeg ikke vet hvem jeg selv er, og at ingen noensinne kommer til å finne det ut heller. Jeg gråter over at jeg alltid kommer til å være alene.

Og trøster meg med at i bunn og grunn er vi alle ensomme sjeler, noen er bare litt flinkere til å glemme det enn andre.