Og jeg vil det ikke. Jeg vil ikke huske deg, jeg vil ikke høre stemmen din inne i hodet mitt, jeg vil ikke vite at det aldri kommer til å være oss to igjen.

I drømmene mine er du bedre enn du noensinne har vært irl. Du bryr deg om meg på en ekte, genuin måte, du ønsker å beskytte meg, å holde meg varm, å hjelpe meg bort fra alle verdens farer. Alt blir greit bare du ser meg i øynene, bare jeg kjenner hånden din mot min, bare du ER der.

Men det er lenge siden du var tilstedeværende. Du er fremdeles her – men vi er som fremmede. Så rart at ens beste venn plutselig kan bli en fremmed?