Humøret mitt svinger veldig, men jeg klarer stort sett å holde det skjult. Mens jeg på en side (bokstavelig talt, om vi snakker netterminologi) er overlykkelig og veldig fornøyd med livet, kan jeg her pøse ut med alle mine rare tanker i hverdagen. Har fått tilbakemeldinger om at jeg skriver for seriøst på den egentlige bloggen min, så da er det nok hvertfall nødvendig med denne her.

Men burde det være det? Burde jeg ikke kunne fortelle vennene mine og folk som angivelig bryr seg om meg hvordan jeg har det, selv om det ikke nødvendigvis er bare glade, fine tanker? Nei, jeg kjenner at jeg ikke stoler nok på dem til det. Selv ikke mine beste venner, som jeg VET at alltid er der for meg – jeg vil ikke belaste dem med mitt til tider svært tunge sinn. Jeg har gått til en sjelesørger (i mangel på et bedre og riktigere ord kaller jeg henne det) et par ganger, og til og med der merker jeg at jeg ljuger for at hun ikke skal synes synd på meg eller synes at jeg er gal. Hun ser til tider rett igjennom meg, men jeg tror også at jeg har klart å skjule mange av mine rare sider for henne. Og det er så dumt! Hvorfor skal jeg betale penger for å ljuge til noen, når jeg gjør det hele tiden uansett?

Ja, for jeg gjør det altså. Jeg ljuger. Jeg ljuger til jeg nesten tror det selv; og takket være min brilliante klisterhjerne, klarer jeg også å huske på hva jeg har sagt til hvem, slik at jeg aldri blir tatt for det… En ubeskrivelig dårlig egenskap, en ubeskrivelig dum ting å bruke min kapasitet på, men det skjer før jeg overhodet har rukket å tenke på det. Alt for å slippe å føle meg annerledes, alt for å ikke måtte innrømme overfor noen hvem jeg egentlig er. For det vet jeg ikke helt selv heller.