“Du vet jeg alltid er der for deg” sa du. “Det er bare å ringe når som helst, jeg stiller opp.”

Hvor ble det av disse ordene? Forsvant meningen somewhere along the way? For jeg føler på ingen måte at jeg kan ringe til deg når som helst. Du er ikke der for meg; kanskje en gang i blant, på en god dag, dersom ingen andre trenger deg. Og din definisjon av ‘å trenge’ har endret seg noget oppgjennom årene – eller er det kanskje min definisjon som har endret seg?

Alt ble annerledes da du fikk schærste. Jeg vet det er sånn, jeg vet at jeg nok hadde vært sånn selv også, men det er fremdeles sårt. Aldri mer kan vi være bare oss to, det er alltid noen andre som må ihensyntas. Det gjør vondt å alltid bli satt i andre (eller tredje eller fjerde eller femtende) rekke.

Jeg prøver å si til meg selv at det ikke er min skyld, men innerst inne vet jeg at jeg tar feil. Du stakk da jeg trengte deg mest, da jeg følte meg mindre og mer ensom enn alle andre i hele verden.

Du var en jeg kunne snakke om det meste med. Nå har jeg ingen sånne lenger; jeg går hele tiden på nåleputer, prøver å ikke syte, prøver å ikke slite ut et samtaleemne. Selv om alt jeg vil er å rope. Rope det slik at hele verden kan høre det.