Hvorfor skal jeg være så forbaske overfladisk? Hva gir meg retten til å dømme andre, til å føle meg overlegen, til å føle at jeg ærer noen ved å la dem være i mitt selskap? Jeg er så egoistisk drittsekk at jeg får helt vondt av å tenke på det!

“Beklager, du er ikke kjekk nok” – man kan ikke si sånt. Men du vet, jeg er jo så vakker at jeg fortjener kun det beste… Ironi anyone? Ja, og så er du forresten så stille IRL at jeg slår inn panikkgiret og babler uten å egentlig ville gjøre det. Aldri et bra utgangspunkt.

Så du er nok ikke er ‘the one’ for meg gitt. Ikke du heller…