“We had each other, and then we had you, and then we had everything.”

Er det virkelig så vanskelig? Ja, tydeligvis, i mitt ubeskrivelig egoistiske hode. At noen andre har det bra/får det bedre betyr bare at jeg har det enda dårligere, er det ikke så? Selvfølgelig! *dust*

Forget his name. Forget his face. Forget his kiss and warm embrace. Forget his words that once were true. Remember when he lied to you.

Forget the talks that you once shared. Forget the face that he once cared. Forget the times you shared together. Remember now, he’s gone forever.

Forget you cared the whole night long. Forget him when you hear his song. Forget how close you used to be. Remember now that he is free.

Forget the way he used to look. Forget the way he used to talk. Forget the things you planned to do. Forget the thrill when he said, ‘Hi.’ Forget the way he made you cry.

Forget the way he said your name. Remember now, things aren’t the same. Forget the times he made you mad. Remember now, he’s not sad.

Forget the times you were alone. Forget the long nights on the phone. Forget his gentle, easy way. Forget you saw him yesterday.

Forget the times that he cared, too. Forget that he found someone new. Forget he said, ‘I’ll leave you never.’

Remember now, he’s gone forever.

Denne helga har vært sånn. Gråten i halsen hele tiden, overhodet ikke keen på sosial omgang med andre (ikke at det er noe stort problem uansett), dagens høydepunkt har vært å kunne legge seg igjen når dagen er omme. Ikke engang dyrene mine har fått opp humøret mitt.

Alle andre har noe, har noeN. Og jeg er så møkklei av å være unntaket.

Never forget

what they did to you

and never let them know

you remember

…is when you can feel your life is going somewhere. Like your life just figured out how to get good – like that second.

Still waiting for that second.

Jeg har verdens beste fyr! Han er perfekt, helt min type, alldeles super, fantastisk humor, tar meg som jeg er – men vi er ikke kjærester, og av naturlige årsaker kommer vi heller aldri til å bli det. Men det stopper ikke meg fra å sammenligne *alle* med denne mannen, og aldri er det noen som når helt opp…

Hvorfor skal jeg være så forbaske overfladisk? Hva gir meg retten til å dømme andre, til å føle meg overlegen, til å føle at jeg ærer noen ved å la dem være i mitt selskap? Jeg er så egoistisk drittsekk at jeg får helt vondt av å tenke på det!

“Beklager, du er ikke kjekk nok” – man kan ikke si sånt. Men du vet, jeg er jo så vakker at jeg fortjener kun det beste… Ironi anyone? Ja, og så er du forresten så stille IRL at jeg slår inn panikkgiret og babler uten å egentlig ville gjøre det. Aldri et bra utgangspunkt.

Så du er nok ikke er ‘the one’ for meg gitt. Ikke du heller…

Klar som et egg. Nå kan du komme å ta meg med storm, hvem du nå er! Ta bort denne usikkerheten min, flytte inn i huset mitt (som selvfølgelig da blir ‘vårt’), og la meg bare være sånn som damene skulle være i 1820. 1820 er bra – damer får barn, har en mann, gjør ingenting viktig, og ferdig med det. Ja takk!

Jeg vil ha noen som er avhengig av meg. Nå er dyrene snart ikke nok lenger – jeg trenger noe mer.

Familieidyll? Eller familietragedie… Vi krangler sånn. Jeg skjønner ikke hvorfor, samtidig som jeg veldig godt vet hvorfor. Men jeg fortjener ikke å bli satt i midten. Det er ikke meg dere skal kjefte på, bare fordi dere er sinte på hverandre/dere selv/whatever. Jeg er yngst! Ikke pålegg meg et ansvar jeg ikke kan ta, for det takler jeg ikke. Harde ord trenger dypere igjennom enn du tror.

Du er fremdeles min søster, selv om jeg ikke lenger er din.